Forfulgte søsken

200 millioner kristne blir forfulgt hvert år. Undertrykkelsen av mine søsken skjer i over 60 land. Det kriminelle er dette: troen på Jesus Kristus.

Jeg er rikt velsigna med en så flott familie. Rikt velsigna med to søsken. Rikt velsigna med to så nydelige foreldre. Som lar sin influensasyke datter bo hjemme, i fare for å bli smittet en liten uke før Israelstur. TAKK.

Og som jeg da ligger her på sofaen, skuende på deler av kjøkkenet, der mine to kjære foreldre vasker opp, lager saft og klager over melkekartonger som ikke lenger stables i hverandre, slår det meg. Dette forunderlige, skremmende. Alt er forgjengelig. En dag vil ikke mamma og pappa og jeg le sammen. Vi vil ikke kunne spise middag i lag. Eller feire jul sammen. Selv om jeg er riktig så glad for ikke å kjenne morgendagen, skremmer det meg litt også. Nå er jeg glad Bibelen taler om noe mer enn at alt skal forgå. Vi som tror på Jesus og har vår tilflukt i Ham, skal få møtes igjen. Vi skal få leve sammen med hverandre og Herren i all evighet.

Likevel. Jeg klarer ikke stoppe å undre meg over dette: plutselig er bare et menneske ikke mer. Det er forsvunnet som en røk. Alle smil. Latter. Tårer. Og det en har igjen er minner.

La oss elske vår familie og ta et oppgjør i dag om det er noe uoppgjort. For ingen kjenner morgendagen. Ingen utenom Herren.

Uventet joggesko handel...

Dette er historien om da Siv skulle kjøpe seg nye joggesko. For at dere lesere skal skjønne hvorfor denne handelen skulle vise seg å bli riktig så pinlig, må jeg presisere følgende: jeg jogger som regel alltid i mørket på folklige steder. Tanken av å bli beglodd løpende, iført tights (siden det da desidert er det beste å jogge i), er smertelig. Dette unngår jeg. Virkelig.

Så hadde det seg sånn at Siv impulsivt en dag var på leit etter nye løpesko. Lite viste hun hva som ventet denne høytidelige joggeren… Siv ble spurt om hun trengte hjelp av en ung, staut kar. ”Leter etter et par joggesko, jeg”, sa hun og regnet med å bli henvist bort til noen sko på tilbud, for selv å ta ansvar. Siv hadde jo tross alt kjøpt løpesko her før som var gode, uten problemer. Om det nå bare var det som hadde skjedd. ”Du skal få snakke med han der borte, han er nemlig ekspert på sånt”. Ja vel. Siv ante ikke ugler i mosen. Ikke enda. Ikke før denne også unge, spreke mannen ba hun ta av seg støvelettene og sokkene og tre opp på en glassplate. I butikken. Fremfor han. Panikken begynte å bre seg i Siv; ”Hæ? Ta av meg skoene? Og sokkene? Vise frem tærne mine? Ustelte negler og tåfis?”. Noe i meg ville bare synke i jorden. Samtidig kunne jeg jo tross alt ikke nekte. Pliktoppfyllende tok jeg av meg skoene og stilte meg pinlig berørt på glassplaten. Den unge mannen la ut om underflaten på beina. ”Litt plattfot”. Ja vel. Greit å få oppklart det sånn egentlig. Tilslutt fikk Siv stige ned, og begynte lettet å ta på seg sokkene. Da var vel alt klart og duket for nye sko? ”Nå skal vi teste ut hvordan du løper. Du skal få løpe på denne tredemølla. Her er prøvesko. Hva slags skostørrelse bruker du?” Om ikke panikken tok tak i Siv tidligere, gjorde den i hvert fall det nå. ”Teste ut hvordan jeg løper?! Her midt på denne giga sportsbutikken? I lyset? Fremfor deg og resten av kundene?!”. Svett begynte Siv å fjerne kåpe, sjal og votter. Dette kom tross alt til å bli litt varmt. Med et aldri så tynt løpebånd, en umotorisk kropp til den høye hastigheten på båndet, en ung sportsmann gloende på løpestilen, og et speil vinklet slik at hun kunne se sin fryktelige løpestil bakfra, fikk Siv seg en riktig så fin liten trim på sportsbutikken. Og la det nevnes at hun selvfølgelig måtte ta seg enda en løpetur med de utvalgte skoene på…

Uansett. Siv er takknemlig unge, kompetanserike sko/løpe ekspertmann! Hun har hørt om denne servicen på sko kjøp. Siv var bare ikke helt forberedt. Det hadde hun kanskje heller aldri blitt. Takk for nye gode sko, ”perfekt tilpasset min fot”.

Til alle dere som så denne umotoriske, dongerispringende kvinnen på G-sport: jeg er mer normal enn jeg ser ut til…

Det pågår nå. Livet. Sekund blir til minutt. Minutt til timer. Timer blir til en dag. Dag til uker. Uker til år. Slik går tiden. Det er som den jager oss. Presser oss. Får oss til å lengte tilbake. Eller fremover. Hva med nå? Hva med akkurat nå. Jeg lever livet i dette pustende sekund. Høsten er her og jeg gleder meg allerede til jul. Hvorfor jager jeg alltid slik fremover? Mot noe som bare blir enda et jag mot noe videre. I livet. I dette finunderlige livet. Så sitter jeg der. Andpusten i sekstiårene, undrende på hvor livet ble av – og med et videre jag på høgtider, bursdager og andre severdigheter. Det er en fin ting og være forventningsfull. Glede seg til noe. Men hva om det er alt som preger en? Som preger hverdagen. Alt som kommer til å skje en gang...

Jeg lever nå. I dette øyeblikket. Denne dagen er en ny gave. En nær venninne av meg sa klokt; kan det være derfor tiden går fort – fokuset blir på alt som kommer, en lever ikke i nuet? Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, fremtiden vet vi fint lite om. Nåtiden er det vi forholder oss til. Hvorfor la begge veier ødelegge øyeblikket? Det vakre øyeblikket som er nå.

I Ef.5,16 står det om tiden. Å bruke den forstandig. For tiden går fort. Fryktelig fort.

I den travle, jagede tiden vi lever i tror jeg vi trenger å stoppe opp. Tenke over livene våres. Valgene vi tar. Tenke over dem vi er glad i. Stoppe opp og rette blikket på de små tingene i hverdagen som gir glede, inspirasjon og mening. Rette blikket opp. På Jesus. På Han som gir liv. Gir mening.

Ha en god kveld folkens.

Jogging er en god idè fordi....

.... det er godt å presse kroppen

.... du blir enda bedre kjent med musikken din

.... kroppen har riktig så godt av det

.... kondisjonen stiger

.... du blir i bedre humør

.... det fjerner mye stress

.... det gir deg en livsgnist

.... du treffer mange interessante mennesker på din vei

.... du gir helsen din en stor tjeneste

Folkens: kom dere ut i regnet og jogg :)

Takk Jesus.

Tromme

Ja! Jeg er nå den heldige eiger av en skikkelig afrika tromme:) Plutselig sto jeg der med tromma etter skolen. At det var i dag jeg skulle få den med meg, viste jeg aldeles ikke. Min tromme. Min helt egne. Og jammen santen møtte jeg ikke to dreads-afrikanere på min vei hjem. Du kan tro vi smilte til hverandre:)

Min eneste bekymring nå er dette: de stakkars naboene mine -både under og over meg...

Trommelitrom!